Malene i Uganda

9-11!! +andakt

2011-01-19T03:26:00.000+03:00

Dag 9:

Jeg våknet tidlig fordi Heidi står opp sånn kl 6. Etter en del slumring sto jeg opp, og etter enda en stund var jeg på vei til Focus på Geoffreys Boda-Boda. Jeg var der en stund på internett før jeg dro til Dorcas for å spise lunch med henne. Det var riktig så koselig, vi pratet om alt og ingenting mens vi stekte chapati og elita løp rundt. I 5 tida ringte Arthur Opio og lurte på hvor jeg var, for jeg hadde avtalt å møte han. African time har visst tatt meg igjen eller som Ugandere ville sagt: ”Ah, this African time is catching up with me eh..banange…” Så jeg dro på en Boda til Focus og satt i Damons hus og snakket med Arthur og Arthur Malinga. Det var riktig så koselig og vi dro videre til Heidi på ett overraskelsesbesøk. Det ble mye preaching og bibelsnakk, noe jeg virkelig trengte. Disse folka knows their bible…Jeg ga bort den gamle lommeboka mi til Arthur O, det var litt sårt men jeg tror han trengte den mer enn meg. Etter ett ikke så veldig tårevått farvel satt vi jentene igjen og pratet til langt på kveld. Kulturforskjellene er større enn vi aner, og det er spennende å høre ugandiske jenter forklare kulturkodene. Vi snakket også om hva slags former og figurer gutter ser etter, og det er sykt hvordan Norske og amerikanske gutter ønsker denne perfekte tynne jenta, mens afrikanske gutter liker jenter med litt kroppsfett. Vi viste bilder av ”den perfekte dama” til den ugandiske jenta som bor her og hun syns det var utrolig morsomt at vestlige jenter vil se slik ut. Dette temaet bringer oss videre til den pågående kampen mellom, har jeg lagt på meg eller tatt av meg?

Breaking News! This just in, det er nå tre stykker som syns jeg har lagt på meg og tre som syns jeg har tatt av meg, to av dem er jenter. Hvem teller mest? Du kan avgi din stemme på facebook…Jeg er hvertfall lettet, eller burde jeg være bekymret? Hva er bra, mer eller mindre??? HJELP! Vel jeg har ikke tenkt å gifte meg her så jeg burde vel gå for baywatch…Mennesker er rare. Punktum.

Dag 10

Da jeg sto opp gjorde jeg et forsøk på å ta på meg en dongri bukse. Bare etter noen minutter ombestemte jeg meg og dro på meg en av de ”afrikanske” buskene som jeg er dritt lei av. Da Mabel uttrykte fint at hun aldri ville gått med dem hjemme engang, bestemte forfengelige jeg meg for å ta på meg tanzania kjolen, det likte de og det hele kulminerte i en makover med fancy hår og fin strykt kjole og vakre øredobber. De som kjenner meg vet at det ikke er helt meg, og jeg blir litt kvalm av å skrive det, men det var gøy. Jeg dro til Focus og fikk frokost og satt og pratet med Arthur Malinga helt til vi sovnet, jeg i stolen min og han på sofan. ( bare for å være klar på det!) Etter det møtte jeg Barnabas og Joel for lunch. Jeg hadde ikke så mye penger og, wait for it, didnt feel like ”I feel like chicken tonight” så det endte med Javas hvor de bestilte jus og mat og whatnot så det ble dyrt! De fikk meg til å gå fra kalerwe til wandegeya og. Men det var koselig da. Etter det dro jeg til Game for å besøke Negl-guttene, Obed og Sunday. Det begynte å regne og jeg var stuck på en bensinstasjon da det dukket opp en dame med paraply ved siden av meg og vi gikk sammen til dit jeg skulle møte de. Hun jobbet på den norske ambassaden, slike tilfeldigheter! Jeg møtte de og fikk en halv manikyr gratis. De er skikkelig bra karer, ikke pga maikyren nødvendigvis. Etter det dro jeg til Heidi men det var ingen hjemme så jeg dasset rundt i en time før jeg kom meg hjem. Avslappings.

Dag 11:

Jeg startet dagen med å drikke en stor kopp kaffe for så å lage en liten film for å prøve å teste ut imovie og greier, jeg ble litt revet med og glemte tiden for mitt møte med Papa Rogers og Papa Rogers. Morsomt? Hvertfall dro jeg til Focus og møtte de der i halv 2 tida. Vi ble sittende i sofaen i gangen på Focus kontoret og prate lenge, og det gikk stadig nye folk forbi som skulle hilses på. Ikke før kl 6 dro vi til wandegeya hvor vi tilfeldig møtte Timothy, en annen fra Makerere Christian Union komiteen. Etter å ha avtalt at jeg skulle bli med på Focus´ retreat i Gerenge neste dag, dro jeg tilbake til Heidi i 7 tida. Vi skulle ha en Dutch Blitz kveld med en del av Scripture Union folka: Jude, Banpal, Barnabas, Joel og Brian, samt Heidi, Mabel og meg. Etter å ha sett på Jude og Brian spille det fant jeg ut til min store fryd og glede at Dutch Blitz er akkuratt det samme som Lirgetto. Jeg Eide. Meg og Banpal var et team i spillet og vi vant. Jess! Det var en konge kveld. De folka er skikklig morsomme! Etter de hadde dratt ble meg og Heidi av en eller annen grunn sittende å snakke om bombeangrepet i Kampala i fjor sommer. Hun kjente alle de amerikanerne som i bunn og grunn av gjenstand for angrepet. En av dem døde og flere alvorlig såret. Allikevel var det flest Ugandere som døde. Det var helt forferdelig å høre på beskrivelsen av det hele. En god Ugandisk venn av henne Francis var der og hadde av en eller annen grunn byttet plass med en 16 årig amerikansk jente. Jenta fikk omtrent revet av foten og fikk store kutt i armen og over alt, mens Francis kom fra det med bare en skramme. På grunn av det fikk han båret ut og hjulpet mange andre. Han fikk 5 stygt skadede mennesker til sykehuset, hvor personalet var lite behjelpelige. Resten av beskrivelsene fra stedet angrepet skjedde var helt groteske. Allikevel, hvor rart det enn måtte høres ut, er det i slike situasjoner man ser at Gud er tilstede. Opplevelsen av å forstå at dette livet er forferdelig forgjengelig gjør Gud mer virkelig i tankene våre. I land som Norge hvor vi har alt vi trenger kan Gud føles lenger borte for vi trenger ham på en måte ikke i hverdagen. Heidi viste meg bilder fra tidligere på kvelden, en kveld hun egentlig skulle vært med på. Det var helt absurd å se bilder av masse smilende ansikter hvor Heidi pekte på de forskjellige som døde senere på kvelden. Flere av de døde var ikke frelst og når virkeligheten slår oss skjønner vi at vi er her for den enkle grunn å peke på Jesus for mennesker som ikke kjenner han!

6-8!!

2011-01-17T16:43:00.000+03:00

Dag 6!

Mbale! Jeg sov lenge som vanlig, og ettersom dette i realiteten er en ferie og ikke en jobbtur er det helt greit. Jeg fikk meg en dusj og ventet på egg til frokost laget av chef Anders. Hvem er Dag? Forhåpentligvis finner jeg det ut i løpet av turen! Jeg fikk spredt rundt meg med mine gammeltestamentlige bibelkunnskaper som startet med at vi ville finne ut hvem av Gideon´s soldater som ble tatt ut til å være med i krig, a)de som lepjet eller b)de som satte seg på kne. Send inn ditt svar til 93658320. Små premier vanker. Allikevel ble det visst en del HIMYM episoder etter frokost også før vi dro til markedet for å handle inn til pizza kvelden. Da vi kom hjem ble det atter noe film, nærmere bestemt Max Manus. Da filmen var over satt vi i gang å lage pizza. Den ble fantastisk! Etter det ble det atter en samtale om viktige ting som ”himmelen og gud og sånn”. Nå sitter Øystein og syr en knapp på sjorta mens Anders ser på duck or rabbit episoden av HIMYM i vente på at jeg skal bli ferdig med å skrive slik at vi kan se på enda en film. Ja jeg er i Afrika.

Dag 7.

Opp relativt tidlig i dag, kl 8. Som den divaen jeg er sto det selvklart frokost klar i stua til jeg var ferdig ordnet. Vi tok en boda til CRO hvor vi startet dagen med en hel del African- style synging. Rett som det var så jeg Moses, en av Uganderne som gikk på Hald sammen med meg. Flott å treffe kjentfolk. Etter en stund dro jeg og Anders til Elgon Flyer service for å sjekke ut når bussen gikk og om vi kunne kjøpe billetter. Det kunne vi ikke enda av den selvsagte grunn at bussen som skulle gå før ikke hadde gått enda. Så dumme vi var… Så vi dro til en nærliggende kafé og kjøpte oss brus og såkalte sukkerballer. Et gjennomgående tema på turen, utenom de stor viktige spørsmålene i livet, har vært hvor sykt det egentlig er at vi sitter i Uganda sammen, desto mer hvor sykt det er at det er helt naturlig. To Kvitsundinger, hvem skulle trodd det? Etter en stund fikk vi dratt å kjøpt billett før vi igjen ventet på at bussen skulle gå. Noen spaserturer senere sto vi i bussparken og kommuniserte med en rutinert gatemann, eller sprø. En av de to, sikkert det siste, eller begge. (Det satiriske ved den ufullstendige setningen gjør den i noen tilfeller grammatisk korrekt; digresjon slutt.) Jeg hadde fått noen til å holde av et fint vindussete og kom meg på bussen og var klar for en 4 timers tur til Kampala som tok 5 timer. Det skjedde ikke så mye spennende på bussen utenom en del kvepp av meg når bussen begynte å kjøre farlig fort. Da jeg kom frem tok jeg en grei Boda-mann som ville ha 10 000USH av meg for en distanse som kostet 3500USH. Etter jeg kom hjem slappet jeg av og så step up, fikk lyst til å danse, men roet meg ned og skrev logg i stedetfor. Dansinga får vi ta seinere si! Nå tenkte jeg å se Salt. Jeg er fremdeles i Afrika, men hva skal man gjøre? Det blir mørkt klokka 7. Nå må jeg slutte å skrive fordi det dukket opp en crap versjon av Coldplay´s Clocks på Itunes lista.

Dag 8:

Våknet sånn i 7 tida da Faith satte på radioen. Men la meg til å sove igjen og sov til halv 10 tida, etter en rask dusj dro jeg til Focus. Jeg fikk en lang prat med Dorcas som jeg skal spise lunch med i morgen. Jeg snakket en del med Moses, som enda ”tuller” med at vi hadde avtalt å gifte oss. Jeg blir litt satt ut da… Jeg dro ned til Boda-Staget og snakket med Joseph og Robert en stund om skatte systemet i Norge. De syns det er helt sjukt i huet at noen som tjener en del må betale nesten 50% i skatt. Etter en god stund der dro jeg via wandegeya for å vise Thea hvor sybutikken er, til Bwaise for å legge fra meg sekken og så til Nakulabye og SU offices for å møte Jude og Banpal. Etter en god stund venting, som vanlig, dro vi via markedet hjem til Jude hvor han startet å lage mat. Etter hvert tok Banpal over matlagingen og jeg satt inne med Jude og fikk en lang prat om…wait for it…norsk skattesystem. Det og Norge gjenerellt, og om kulturforskjeller osv. Det er veldig interessant å snakke med Ugandere om slike ting fordi deres reaksjon på hvordan det faktisk er i Norge sier noe om hvor bra det er der. Jeg prøver såklart å forklare det på en ydmyk måte. Det var veldig koselig, Banpal og Jude er morsomme typer. Etter maten kl 8 som var helt fantastikk god dro vi via bwaise og hentet tingene mine opp til Heidi. Da vi kom til porten ble vi møtt av en hel gjeng med folk som hadde hatt bible study der. Jeg traff også Geoffrey, en annen Boda-mann. Det ble en kort reunion før vi som bodde der gikk inn og fortsatte praten.

Dag 3-5

2011-01-12T10:50:00.002+03:00

Dag 3:

Startet dagen med å sove til kl. 12. Deretter bar det til Focus på en boda som ikke hadde vekslepenger. Det endte med at han kjørte før jeg fikk betalt i det hele tatt… Jeg fikk litt dårlig samvittighet,men det var tross alt han som kjørte bort. Tilbake på kontoret møtte jeg Gillian og hennes nydelige sønn Aron Roy. Etter en stund med hengig dro jeg og Thea til Shoprite og fikk oss maniky og pedikyr. Jeg fikk min av Obed, en gammel kjenning. Internettet på good african coffe var borte for godt virket det som, så vi dro en dag til garden city og spiste noe chinese på food court. Etter det reiste vi til mpererwe hvor Gillian og Robert bor nå. Der fikk jeg meg en tur på hotmail og facebook, det hadde ikke skjedd noe oppsiktvekkende. Jeg tok en taxi hjem i halv 7 tida. Det var det.

Dag 4:

Sov lenge, sto opp og fant ut at jeg var nødt til å vaske håret i dag også. Jeg dro til Boda-staget og videre til SU offices hvor jeg sa hei til barnabas, banpal og jude, mfl. Det var helt greit. Barny og banpal er fremdeles like rare. Barny insisterte på at jeg hadde lagt på meg så jeg begynner å lure litt men har bestemt meg for at han antageligvis ikke husker hvordan jeg så ut. Enten det eller så kan jeg jo faste litt, det liker de.. Jeg skal henge med de igjen på Tirsdag og dra på besøk til Jude. Etter jeg hadde vært på SU dro jeg til Garden City for å møte Anders. Vi spiste en hawaii pizza på food court før vi dro på javas og tok en smoothie. Etter det vanket vi gatelangs og fikk prutet til oss solbriller. Jeg fikk meg også et par nye sandaler, det var på tide! Etter det dro jeg hjem og slappet av, klar for Mbale tur neste dag.

Dag 5:

Dagen startet lystig nok med en episode The office mens jeg ventet på at Joseph, min gode Boda-venn, skulle komme å plukke meg opp. Da han kom dro jeg rett til Elgon Flyers Buss service for å møte Anders og Øystein, jeg var ett kvarter forsein og håpet det gikk greit da jeg møtte uten å se noe til Anders og Øystein. De kom dassende enda ett kvarter senere. Jeg er tydeligvis ikke helt aklimatisert til African time enda. Til mitt forsvar ble det ikke plass på 12 bussen og vi endte opp med å vente på 2 bussen mens jeg fikk meg en diger Mandazi til frokost. Bussturen gikk radig med et par episoder The Office, litt soving og lytting til BigBang og noen HIMYM episoder. Det var nok godt jeg hadde noe annet å konsentrere på enn farten bussen gikk i… I 6 tida kom vi frem til Mbale hvor jeg, skuffende nok, aldri har vært før. En god Bodatur senere ligger jeg på sofan hjemme hos Gutta, mens de baker brød. Sånn har det blitt si! Vi spiste etter hvert noen nudler som både luktet og smakte godt. Allikevel mettet de kanksje ikke helt tilstrekkelig etter en hel dag. Vi fikk oss en heftig ”diskusjon”, eller kanksje idedeling, på hvordan man stiller klokka til sommer og vintertid og om det er 3 eller 1 time forskjell til Uganda når man bytter til sommertid. Etter en stund kom vi frem til den logiske slutningen at man på sommerstid stiller klokka frem og på vinterstid tilbake og det var jeg som kom med sluttresultatet, takk, takk. Meg og Anders så på en hel del flere HIMYM episoder mens vi ventet på at brødet skulle heve og bli stekt. Det var noen ganske morsomme episoder også om sant skal sies. Jeg sitter i skrivende stund å lurer på når jeg skal dusje, Anders er hos naboene og henter en madrass og Øystein tusler rundt og rydder eller noe, og det er jo flott.

Og jeg endte opp med å ikke dusje men heller sitte en god stund å snakke om verden med Anders. Bokstavig talt ”Krig og fred, religion og politikk og sånn”..

(Jeg legger nok heller ut en del bilder på facebook når jeg kommer hjem..)

Uganda Revisited

2011-01-11T10:50:00.002+03:00

Dag 1:

Jeg kom frem etter en lang flytur som egentlig var relativt digg pga nye filmer som Karate Kid og The Social Network. Det som ikke var så digg var å sitte i midten av 4 seters rada. Det var koselig å møte gutta igjen, de huska meg selv om de ikke var helt sikre på om det faktisk var meg i starten. Det er vel ikke så lett å se forskjell på oss muzunguer. Jeg fikk servert en diger tallerken med matooke og poteter, mmmm. Jeg fikk i meg noen få av potetene og litt ekte ugandisk chai. Derretter spilte jeg litt doodlejump for å ha noe å gjøre mens jeg febrilsk prøvde å lete frem igjen noe av lugandaen. Mye er på plass igjen allerede! Nå ligger jeg, ikke så altfor trygt under et myggnett i en gigaseng. Uganda traff meg virkelig i fleisen da hun jeg sov på rom det denne første natta trakk opp mobiltelefonen en god stund etter vi hadde sagt god natt og begynte og prate. Kanskje det var like greit, for ellers hadde jeg sikkert ikke skrevet nå. Vel, jeg får prøve å sove igjen selv om det durer luganda i bakgrunnen og en og annen mygg finner veien inn gjennom nettet og inn til sin livsrett: Meg.

Dag 2:

I dag sto jeg opp sånn i halv 10 tida. Morgenstell ble unnagjort med sånn ca ingenting vann, derretter frokost med te, loffbrød og egg. Etter en lang morgen kom Thea og vi dro for å se på de nye husene. Foreløpig så de rimelig shabby ut med hull i mursteinsveggene til å stå i. Stige er visstnok ukjent... men jeg kan se at de kommer til å bli bra ugandiske hus så snart de blir smørt inn med en eller annen gusjenrosa farge. Bra hus skal det bli. Etter en lang ventetid før lunch med Thea fikk vi ris og poteter, hvorav den første retten hadde en helg gjeng småstein i seg i tillegg. Det er vel en del av sjarmen, jeg klager ikke! Derretter bar det til Kampala hvor jeg traff på gamle kjente på Focus i rekkefølgen: Aisha, Alice, Timothy og Arthur Malinga. Jeg gikk videre nedover til Boda- staget hvor jeg ikke fant annet enn en diger flatskjerm TV. Først trodde jeg de hadde flyttet på seg pga veiarbeid, men etter en liten stund dukket de opp en etter en og det var helt konge å møte de igjen: Dan, Kenneth, Joseph, Robert, Han med radioen, Ivan, John og de to muslimene. De navngitte er vel de jeg kjenner best. Det var ubeskrivelig godt å se ansiktene deres igjen, jeg vet ikke helt hvorfor, men det er bare noe med den gjengen. Thea og jeg dro og tok oss en wildberry smoothie, derretter bar det tilbake til staget hvor jeg hang med Boda-folket igjen en stund. (Når jeg skriver "Staget" mener jeg det med engelsk uttale, ikke oslolosensk, ikke for det, det hadde sikket vært kult) Joseph skulle ta meg med til Focus men ønsket at jeg skulle bli med han og si hei til kona og sønnen Jeremiah. Jeg har møtt de før så jeg ble med en tur, fikk en mountain dew og g-nut butter. Vi dro tilbake til Focus hvor jeg var hos uncle Sam.

Bortsett fra det faktum at Damon kalte meg feit, var det en fin kveld. I mitt forsvar hadde Audry lurt på om jeg hadde tatt av meg tidligere på dagen. Jeg vet ikke helt hvem jeg skal stole på så jeg går for en mellomting. Sam insisterte på å kjøre meg til Bwaise hvor Faith bor. Det var selvfølgelig en helt syk jam (syltetøy i veien) på grunn av veiarbeidet så det tok ca en time på en strektning om vanligvis tar 5-10 min! Endelig kom jeg frem og fikk tatt en etterlengtet dusj, eller en vannskvett på kroppen og rent hår vasket i springen, en såkalt dusj. Allikevel, vel så etterlengtet! Et klossete opphengt myggnett senere ligger jeg i senga og har en fin prat med Faith mens jeg skriver på en vakker sak kalt en iphone (og nå skriver jeg det på en vakker sak kalt en mac…)

The return of the Malene

2011-01-04T00:05:00.002+03:00

Jeg innser at bloggprosjektet mitt var litt døfødt. Ikke bare litt, men heller fullstendig døfødt. Etter 5 uker med intens kirkehistorie lesning, eller, intens utsetting av kirkehistorilesning, fikk jeg en velfortjent ferie. Her har det vært glade jul, einebærbusker og engler som faller ned i skjul for å si det sånn. I tillegg til det er det med skam jeg også innrømmer at fjesbok bruket har gått gradvis opp i takt med julekakene og års-kavalkader på TV. Etter en heidundrandes nyttårsfeiring på KRIK explore hvor jeg fikk mine fordommer både bekreftet og avkreftet av henholdsvis fenomener og personer, er jeg hjemme igjen og ikke helt klar for take-off til Uganda i morgen tidlig. Veldig tidlig i morgen tidlig. Tidlig er nøkkelordet her.

Til tross for timer alene på fly, satser jeg på at det blir en fin tur. Grunnen til at jeg drar er hovesaklig for å sjekke ut de to ny husene som er bygget for NewStart prosjektet, ta bilder, videoer, møte kjente og spise pannekaker og mango smoothie på javas i strålende solskinn.

Og med det vil jeg ønske alle sammen en god Januar.

NyStart

2010-10-20T14:25:00.002+03:00

Hver dag trenger vi en NyStart

Denne bloggen trenger en NyStart

Jeg skal fortelle mer om hva som skjer med NewStart.

Pengene ble sendt, byggene ble bygget, og guttene flytter inn i slutten av desember. Det er enda ikke over alikevel. Hver måned er vi en liten gjeng som gir et månedlig beløp som går hovedsaklig til mat. Og snart lanseres NyStart kalenderen! For alle som håper på en NyStart i Januar er det tingen. En fin kalender til en billig penge der alt av overskudd går til videre utvikling av NewStart prosjektet. Det er bare å stille seg i innkjøpskøen...

Men ta det med ro, det blir ikke bare viktige moralske kampsaker presentert her. Jeg er noenlunde normalt menneske, tror jeg. Eller jeg vet ikke..

Jeg må nok opp med et pro og contra sjema:

Pro:

Jeg studerer

Gjennomsnittlig rask til å lese

Gleder meg til Jul i Oktober

Contra:

De siste dagene har jeg sett endel The office episoder og ser derfor ofte ufrivillig for meg livet mitt som en reality serie.

Bytter favorittfarge etter humør, vær og tidspunkt.

Etternavnene mine rimer.

Definitivt helt normal....

En løper eller en heier?

2010-07-30T00:34:00.003+03:00

Jeg er ikke i Uganda lengre. Norge er veldig greit. Jeg hadde vel egentlig tenkt å slutte av denne bloggen, men nå får den bistå til et annet formål enn fortellinger fra mine eventyr.
(Først, til alle dere som er oppriktige og ærlige, som gir det dere kan og gjør det dere kan. Som gjør som dere sier dere bør. Slapp av)

Jeg er en kristen, og en ekte en og. Ikke en av de som velger ut det fine i bibelen men en som leser alt og ser at her er det egentlig noe annet som forventes. Et annet radikalt liv. Men lever jeg det? Stopper det med å bare vite hva man burde gjøre?

For tiden driver jeg å samler inn penger. Den nette sum av 30 000 kroner. Mye over en årslønn for noen, en enkel månedslønn for andre. Disse pengene skal gå til en fremtid med utsikter for flere av Ugandas gatebarn. Barn som vokser opp uten mye kjærlighet eller beskyttelse. Mer bokstavlig talt til et hus som de kan bo i uten å betale leie, noe som vil gjøre at det tar kortere tid å få kapasitet til at enda flere får et hjem. Noen som ser dem og noen som bryr seg.

Når jeg spør folk om penger, seier de fleste nei(På en høflig måte såklart). Man gir kanskje til noe, eller man bare er ikke "sikker på hvordan økonomien blir framover, kanksje senere når jeg vet litt mer". Men bra jobba! Du er flink! veldig....bra... En fin Heiagjeng.

Jeg går inn på Facebook for å sjekke hvor mange medlemmer det er i gruppa jeg lagte for å samle inn penger, 45, det er bra. Jeg sjekker kontoen, det samme som før. Jeg blir irritert og på samme tid føler jeg meg som den masekoppen. Men mens jeg sitter her slår det meg at kanskje det er nettop det Jesus snakker om, det er den man skal være. En som løper løpet. En som prøver, selv om det ser håpløst ut, selv om man føler seg teit.

Det er skummelt. Tanken på at som en etterfølger av jesus skal man bli en motvekt mot verden, antageligvis selv mot kristne som enda ikke har skjønt hva det vil si å være en etterfølger, kanksje tilogmed mot sine egne venner? Jeg vet ikke om jeg klarer det selv enda, men jeg er i en prosess.

Vær så snill, hvis du leser dette, og har muligheten til å hjelpe denne familen bestående av gategutter, gjør det. Slutt å late som. Strekker du deg til bristepunktet allerede så vet du det.

Hvis du nå er sint fordi jeg spiller på samvittigheten og spør deg om du står 100% for det du sier at du står for, er det flott for det er det akkuratt det jeg gjør. Kom dere ut der. Bli den som maser, den som løper løpet og ikke bare står på sidelinjen og "heier"

Who do you want to be?

2010-04-22T00:41:00.003+03:00

Jeg er TØFF og MODIG

2010-04-15T18:13:00.003+03:00

Norge er et godt land, god mat, fin natur, enkelt og greit og ikke minst høy standard. Sakte men sikkert sniker virkligheten seg inn på meg. Den Norske virkeligheten, mens Uganda begynner å se ut som en drøm. Så hva sitter jeg igjen med?

Her på Hald blir vi mange ganger daglig minnet på å planlegge hvordan vi skal gi videre informasjon om det vi har erfart. Hvordan skal man samle sammen alt, dele det opp, formulere seg så folk forstår, ja kanksje til og med blir rørt? Vil hjelpe, vil bidra, vil bety en forandring selv? Jeg vet ikke...
Uganda for meg er en hel stor bunke opplevelser og mennesker og deres liv som står hjertet mitt nært. Er det en ting jeg opplevde som meningsfylt var det å være sammen med boda-boda kameratene mine. Å komme på innsiden av livene deres, et liv jeg aldri kunne forestille meg eller tenke meg, for den saks skyld. Å komme til en kultur med ett åpen hjerte, se alle og stille alle på likt nivå uten grupperinger, det er noe jeg burde gjøre i min egen kultur her hjemme også.

Folk snakker om hvor fantastisk det er å dra til Afrika, eller noe annet land som er utenfor europa. Man redder jo verden, eller? I virkeligheten redder verden oss. Den redder oss fra oss selv og vår egen lille boble som vi lever i. Man er ingen helt, man blir bare stilt foran en mer virkelig versjon av sannheten om hvilken verden vi lever i og må ta stilling til det. Jeg er redd for å bli sugd tilbake i den verdenen vi lever i; materialismen, mentaliteten- klaging over ingenting, jantelov, bruk og kast.

Man skryter av sånne som meg, men er det vanskelig, det jeg har gjort? Kanksje litt tøft til tider, men det er sannheten om støsrsteparten av verden også og den må man ikke gjemme seg fra, selv om man kan..

To Hjem

2010-04-08T12:26:00.002+03:00

Jeg trodde den største overgangen kom til å bli at alle menneskene var hvite. Men det var det ikke, heller ikke veiene eller høyrekjøringen eller brunosten i kjøleskapet. Nei, Det var en ekstreme luksusen. Diger tv, diger pc, flotte mobiltelefoner, stort hus uten rotter og kakkerlakker. Når alt kommer til alt betyr ikke alt dette så utrolig mye, der man er lykkelig...det er hjemme. Heldigvis for meg har jeg to hjem.

Et Trist og Lykkelig Farvel

2010-03-31T15:08:00.003+03:00

I går sa jeg til Marie at det var to uker igjen til vi var hjemme, i dag er det en uke. Jeg tror de fleste kan si seg enige i at tiden har gått sneglesakte og på samme tid forferdelig fort. I skrivende stund er jeg på et hastevisitt på internett før jeg løper avgårde for å ha en siste uke med studenter på en knallavsluttning på Easter Camp- Brick on Brick, Building Leaders. Selv om det er rart å ikke sitte i Bø med hele slekta på 15 stk å spise egg fra en gul kurv og se på påskenøtter er det enda rarere at jeg snart er tilbake i de vanlige rutinene i hjemlandet. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg.

Ingen flere flotte kulturhistorier? ingen flere refleksjoner rundt livet?

2010-03-20T19:04:00.003+03:00

Jeg tror jeg har gått tom for spennende historier fra en ny kultur eller reflekterte tanker om livet. Kanskje er det fordi jeg er kommet såpass inn i vanene, kulturen og livet her nede at jeg ikke ser dem lengre. det jeg vet er at Norge er fjernt og jeg fatter og begriper ikke at det bare et to uker til jeg er der, tilbake i kulden og sitter i en diger sofa med widescreen lysende i ansiktet mitt med NRK og laptoppen med wireless internett på fanget.

Da jeg dro til Tanzania var jeg sliten etter en lang natte-flytur (selv om det ver fantastisk å mære igjen Vanessa!) men da jeg kom tilbake til uganda var jeg våken og fit for fight etter en enda lengre natte-flyvning, klar for å sitte på hjørne å snakke med Boda-vennene mine og opp på kontoret for å si nvoddeyo!(I'm back!)

Jeg liker at jeg har blitt så glad i denne kulturen, den er virklig blitt min egen.

Madrassjakt og jubileum

2010-03-02T14:09:00.005+03:00

"ai! Kasangati is FAR"

Og det stemmer, derfor dro meg og Marie for å bli motatt av vår nye leilighet 1.Mars. Med et trygt og fint beliggende, med litt for mye mygg fant vi leiligheten- ett rom, do og dusj. At taxi sjoføren kommenterte at det var shabby, var kanksje litt urovekkende,men for en måned er det helt OK. For å gjøre det en smule koseligere enn et tomt betonggulv og skitne gule/grønne/rosa vegger og for å ha noe å sove på, satte vi ut på en madrass og teppejakt kl 8 en mars kveld. etter et par stengte madrassbutikker sa jeg ut litt random "gud, hjelp oss å finne madrasser" og tror du ikke at rundt neste hjørne var en diger madrassbutikk med puter og tepper og hva det skal være. Gud har humor.
I dag fant vi oss gulvteppe og på veggen henger et vakker kunstverk av ÅSTA og nå begynner vårt lille prosjekt å ta form.

Sånn ellers har jeg det veldig bra lærer mye, opplever mye og møter mange!

Bryt "grensene"

2010-02-17T09:09:00.003+03:00

Etter en fantastisk kveld med alle lederne fra Makerere university med en brennheit pep-talk fra selveste General sekretaer Damon sitter jeg foran en macbook pro med en diger starbuckskopp med kaffe. Det er ikke mange ukene igjen og jeg merker hvor glad jeg er blitt i alle her, de forskjellige miljoeene jeg har vaert med i. Studentene, menigheten, boda-mennene, focus-staff.

I gaar kveld hadde jeg en lang snakk med Heidi om alt fra obsessive-stalkers til kristenlivet til kultur. Ettersom klokka var 1.00 Am er det ikke saa mye jeg kan sitere, men en ting husker jeg.
Naar vi kommer fra en annen kultur ser vi ikke alle de skillene blandt menneskene som andre ser og vi har et like stort hjerte for alle. Naar jeg kommer til Norge vet jeg at dette ikke er tilfellet, vi er oppvokst med grupper, taxi sjofoerer, studenter, tiggere, kristne, ikke-kristne, osv. Selv om vi liker aa si at vi bryr oss like my om alle, tror jeg hvertfall jeg kan si for min del at det ikke er tilfellet. Ikke at jeg ikke liker andre, det er bare at det ikke er naturlig. Hvor konge hadde det vaert om slike "grenser" ikke var?

Uganda er virkelig blitt Afrikas Perle for meg naa! Jeg kommer alltid til aa ha en skatt dypt inni hjertet av Afrika!

En utrolig fremgang og en brå slutt

2010-02-09T12:29:00.004+03:00

Jeg sitter på kontoret med en litt hoven tommel, aner ikke hvorfor, men det er vel Afrika..

FOCUS lå for døden. Jeg var på kondolerings-opphold. Gud gjorde ett mirkakel, og Focus er i gang med en utrolig fremgang! Flere studenter og samarbeidspartnere har kommet innom kontorene etter hjelp den siste måneden enn de tre første av oppholdet mitt til sammen. Vi har kontroll! Vi bygger forhold. Vi møtte hele komiteen for hoved CU-et på Makerere og hadde en konge kveld:D

Det har vært bra å få være med på en slik prosess, det kjipe er at per dags dato har jeg 57 dager igjen til å følge med videre på denne prosessen.

Jeg har også fått flere gode venner og har det egentlig innmari bra! 57 dager...Men alikevel er livet mitt i Norge. Alt har en slutt og vi kan ha glede over minnene.

Desverre finnes det enda bråere slutter enn 57 dager. Faren til en venn av meg døde brått i en traffikk ulykke. Jeg var ikke med i noen begravelse men resten av tradisjonene rundt det har jeg fått oppleve på nært hold. Når noen dør drar man å besøker familien så fort som mulig og er der gjerne hele natten. Vennene mine heter Elon og Elisha. Elon er 19, som meg. Det var utrolig trist å se dem sørge over faren sin. Vær med å be for familien:D

Min lekekamerat, Melony

10 gategutter fikk en NEW START

2010-02-01T10:55:00.004+03:00

Andrew, et barn som vokste opp som gategutt, fikk bli med i Focus sitt barneprosjekt for en god stund siden. Som voksen fant han en liksinned, Calvin 20, en gategutt med potensiale innenfor kunst. Etter noen lykketreff fantes det et hus tilgjengelig og Andrew flyttet inn i huset der han tok inn 10 gategutter som skulle få en NewStart.
Nå bor de alle sammen i Entebbe, et stykke unna Kampala.

Rytme jeg bare kan drømme om..

Det var en livsglad og forventningsfull gjeng som møtte oss da vi dro til entebbe på et dagsbesøk.
"NAKIMULI!" var det første jeg hørte før de ga meg store klemmer. Jeg gjorde visst intrykk!
For meg er det en fryd å være der for jeg føler jeg har noe å gi til disse gutta. Ikke bare fordi jeg er hvit men også fordi jeg kan noe innenfor tegning, dansing, fotball eller frizbee. Det er utrolig givende å se gleden til disse ungene.

Maken til danseglede skal man lete lenge etter!

Jeg kan ikke forestille meg hva disse har gått igjennom til nå i sitt korte liv

(Et helt års skolegang for en av dem koster 350kr, hvis du leser og har lyst til å støtte et fantastisk prosjekt kan du ta kontakt på ma_lene_@hotmail.com)

Orden i Kaos

2010-01-27T14:44:00.004+03:00

4 måneder er forbi.

Januar har vært en opptur til de grader! De første tre månedene av opphodet vårt var forvirrende. Èn faktor var arbeidet vårt, et ustrukturert, lite forklart arbeid med studenter. Å finne frem i et virvar av 40 tusen studenter med forskjellige timeplaner, forskjellige Halls og forskjellige Christian Unions på egenhånd var følelsen jeg hadde. Det, og at den ene bibelgruppa jeg var med på i et lite CU kunne vært bedre, men jeg sto ikke i noen posisjon til å forandre noe, føltes ganske meningsløst ut. Selv om jeg hadde det hele i hodet ;

Tren ledere slik at de kan organisere, forandre holdninger og lære å studere bibelen, enkelt?

så var det så mye vanskeligere i praksis. Ny kultur, nye mennesker og ny geografi. Kultursjokk og oppgaveskriving kan vel ikke sies å ha hjulpet på det hele. Tross alt dette sitter jeg igjen med flest gode minner fra okt-des09.

Men dette blogginlegget handler om arbeidet. Jeg skjønner at mange ikke helt klarere å gripe om hva vi gjør her. Nå ser dere kanksje at det er mye grunnet at vi ikke har visst det helt selv.
FOCUS har vært langt nede. Ingenting ordner seg slik det skulle, pengene kommer ikke inn, folk møter ikke opp, studenter vet ikke hva vi gjør, ting blir ikke gjennomført.

I januar har vi tatt flere store skritt i riktig retning.
1. En 10 studier lang bibelstudie på Nehemja er ferdig.
2. Vi skal ha en stor training den 27. feb med 40 CU ledere fra hver av de forskjellige universitetene.
3.Vi har gjennomgått i hurtighet programmet som vi skal ta med 6-10 ledere hver der vi har en bibelgruppe på nehemja hver uke. Studentene selv skal etterhvert lede og resten skal evaluere hvordan det gikk.
4. Vi har gått gjennom FOCUS' struktur og satser på og ber om en forandring til neste AGM(Annual General Meeting)Det handler om at det per i dag ikke sitter hverken valgte studenter eller associates i the national council. (Associates er tidligere studenter som blir fulgt opp og som også bidrar økonomisk)

Det er jobben vår.

Boda-boda

Be still, and know I am God

2010-01-21T11:43:00.004+03:00

Blogginnleggets "Africa feel"

De siste ukene har vi lest, gravd og tenkt igjennom Nehemjas bok, som handler om gjennoppbyggingen av Jerusalems murer. En bibelstudie om lederskap er nesten i mål. For oss i training department FOCUS Uganda er dette en ny start på noe fantastisk. En faktor som gir motivasjon til å starte med et REALT studentarbeid så snart februar starter!

Vi skal bygge en mur!

"Be still, and know I am God"

Vær stille, kjenn på Guds storhet!

En lite hverdagslig hverdag hver dag.

2010-01-06T18:22:00.003+03:00

AFRIKA

"Muzungu how a you?"

Tiden raser, vi er igang igjen og det er faktisk blitt futt på sakene i FOCUS campen! En ny start er ikke å forakte!

"Aunty Melany how a you?"

De vakre hjerteknusertne av noen skrikerunger jeg bor med vokser og bli eldre de og.

"Madam Nakimuli are you OK?..are you sure?"

Og, jeg har i løpet av juleferien skaffet meg flere venner som jeg ikke trenger å snakke om været med, og det er jo positivt.

"Madam, can you drive?"

En grei traffikkløs boda-tur med sjoføren bakpå følger...

Tilbake til en hverdag bestående av lite hverdagslig

En gratis bodatur

2010-01-01T14:15:00.000+03:00

Julen min har vært spesiell. Jeg valgte å dra tilbake til Ugandas hovedstad Kampala alene heller enn vakre strender i Kenya med resten av de norske jentene. Jeg angrer ikke.

Lillejulaften

Jeg hadde en ”show off” på Luganda til en boda sjofør som dro leende derifra. En koselig tur til et resort med Silje, en spennende rolex(omelett i chapati) jakt der vi ble sjekket opp av to 17 åringer som ikke ga seg så lett, og en påkjøring bakfra som ikke resulterte i noen skader utenom irritasjon.

Julaften

Jeg sto opp og tok med mot turen ut på gata for å handle inn slikkepinner og jus, gavepapir og bånd. Etter en koselig pakkerunde med julemusikk bar det igjen ut der jeg gav småpresanger til bodasjoførene mine dan, ivan og robert m/flere. Joel som jobber i den lille sjappa vi alltid kjøper vann i, den søte gamle dama som lager kabalagala og hennes to barn, og barbara som lærer meg å flette stråmatte og alltid står til hjelp.

Etter en lang tur hadde jeg tre pakker med en jus-boks i hver igjen og lurte på hvem jeg skulle gi dem til, og tro meg, det er vanskeligere enn man tror å bare gi ting til random mennesker på gata. Først tenkte jeg har det ville jo være dumt å gi de noen jeg ser, men hvorfor det? Hvorfor er det så vanskelig?

Senere gikk jeg på et show som watoto church setter opp, og det var helt fantastisk, vakker sang, vakker dans og noen utrolig talentfulle unge B-boys.

1.juledag

var med på en lugabara gudstjeneste. Jeg forsto med andre ord fint lite. Et lite øyeblikk trodde jeg de skulle til med et julespill for jeg så en av hyrdene komme inn midtgangen, men hyrden gikk å satte seg og ble sittene så, guess not.

2.juledag

Jeg var på vei hjem da jeg kom på at det sikkert var lurt å ringe og høre om vertene var hjemme. Det var de ikke. Da var det jeg gjorde noe så spontant som å ringe noen jeg kjent fra en leir og de var med å henge så jeg hadde en vellykket dag allikevel.

3.juledag

Jeg stakk innom leiligheten til noen venner og fikk en av de beste frokostene jeg har hatt på en stund, det var en overraskende afrikansk start på dagen. Jeg ble med en av kompisene fra i går i kirka hans der jeg fikk tildelt en unnskyldning fra talerstolen fordi hun snakket om ”de” med hvit hud. Det var en ganske rar situasjon, men jeg er helt enig med henne.

Jeg har også nådd mitt mål om å få en gratis boda-boda tur og å sette seg ned med en av de gamle damene som selger drops og røyk i små pappesker ved siden av hovedveien.

Hvor er slummen? tenkte jeg...

2009-12-22T13:43:00.002+03:00

det nye LOST-coveret? neida, dette er Infield gjengen 09.

Jeg har aldri før sett en slum, en slum i levende live. Det var ikke som jeg hadde forestilt meg det. Jeg trodde en slum var det fattigste, stusseligste stedet noen kunne tenke seg og jeg trodde menneskene der var trette av livet og uten livslyst. Jeg trodde en slum var et grått, trist og skummelt.

Slummen var fattig og det var ekkelt der, søppel og hvem vet hva i gatene. Men mennskene, de var ikke fattige. Kanskje materielt, men det jeg så var en livlig gjeng, voksne som arbeidet, som lo som pratet sammen, kokte mat, unger som lekte, klatret, sto på hendene og storkoste seg da jeg ba dem lage grismase bilder. Inntrykket av menneskene der overdøvte det jeg så av fattigdom, og det er utrolig når man vet hvor fattige disse menneskene faktisk er.

Eventyrerne samles til Infield

2009-12-18T00:35:00.002+03:00

De kom fra nært og fjernt. Fra Madagaskar, Kamerun, Uganda og Norge. De samlet seg i Kenya til noen heidundrandes dager med mye latter i stua og minneverdige opplevelser og de fire kenyaboerne fikk stolt vist frem sitt hjem.

Det første infieldet er i gang.
Vi har hatt noen fine dager, til min lykke litt kjøligere enn i Uganda. Det er jul og en sjanse til å tulle seg godt inn i en genser gripes med fryd fra min side.
Infield har innehodt så mangt. En dag til å sette oss ned med noen spørsmål for å reflektere over oppholdet sålangt. Hva har fungert, hva var høydepunkter, hva kan forbedres og på hvilken måte skal vi få det til. En lang dag rik på inntrykk til å se slummområdene i Nairobi og day-caren jentene i Kenya har arbeidet med. Det er mange smil å finne i et av de fattigste stedene man kan tenke seg. Da jeg så ned på mine egne føtter slo det meg at ecco-sandalene mine kunne dekket ett års leie for en familie i et hus i slummen. En dag på safari der speilrefleks kameraer tok bilder av giraff, flodhest, sebra, flamingo, bukk, bøffel, ørn, neshorn og store firfisler. En dag til å planlegge å ta Norge med storm når vi kommer tilbake og skal dele av all erfaringen.

Utenom dette programmet går det i korstspill, varmt velkomne tørre vitser og utveksling av humoristiske, spennende og gripende episoder fra misjonsmarka i de forskjellige landene.

Smaken av kjendislivet

2009-12-07T18:47:00.003+03:00

Deler av den siste uka ble tilbragt på en leir for videregående og ungdomsskole. Som eneste hvithudede er det ikke tvil om at jeg var en av hovedattraksjonene. I slike situasjoner kan en jo bli ubekvem såklart. Etter et midlt sjokk, en utmattende introduskjonsrunde og en kort natts søvn var det opp kl 5 til Morning glory, og jeg forstår sakte men sikkert hvilken unik posisjon jeg står i. Jeg han gi ungdommene en glede bare ved å hilse på dem, bruke litt av min tid på dem og være hyggelig. På sett og vis føles det helt på trynet at jenter på 16 kommer bort til meg og sier rett ut at de ønsker å være min venn fordi, "Jeg liker muzunguer". På en annen måte føler jeg et pålagt ansvar og jeg ser på meg selv som heldig som har den muligheten jeg har. Tenk når den personen alle har lyst til å henge med, vil henge med DEG. Såklart er det jo litt demotiverende at grunnen til denne populatireten desverre ikke er min fantastiske personlighet, gode humor og mitt slående vakre utseende men min status og min hudfarge.

Én ting vil jeg ha sagt, ungdommen har guts! Uganda er et land rikt på kulturer. På culture night slo de til med forskjellige kulturelle danser, sermoni fremstillinger og jaktrop.

"Hottentottsk morgenhilsen"

Ungdommen er fremtiden, om du liker det eller ikke! disse har potensiale.
Dette var en jule blogg. God Jul mine venner!
Gud velsigne dere alle rikelig!
Fan mail kan sendes til:
FOCUS Uganda
P.O Box 16415
Kampala
Uganda

Introduction to Breakdance

2009-12-03T16:51:00.006+03:00

Hvordan skal man forklare en kwanjuula(Introduction)? For meg virker det som et stort dramastykke. Stykket handler om to familier som kommer sammen, Én mann's familie kommer langveisfra i en liten buss fylt av gaver og vakre unge jenter i familien. Den andre familien venter spent i sitt hjem mens de venter og gjør i stand alle sine jenter i forskellige aldre. Skuespillet handler om en valgssermoni. Denne ene mannen skal velge seg en kone. Verts-familien stiller ut sine jenter etter tur:

men ingen av dem er bra nok helt til:

Denne ene mannen vil ha henne. Men for å få henne må han blidgjøre hennes far og mor. Derfor er han kommet langveisfra med en patrulje av kvinner i gomezer som kommer dansende inn med disse på hodet:

Og en enda større patrulje av menn som kommer med haner, høner, kofferter og presanger.

Denne ene mannen og denne faren har profesjonelle skuespillere til å snakke for seg i dette skuespillet og etter lange replikker og mange scener er det tid for snack for mannens familie:

Deilige poteter og leverbiter som spises med hendene sammen med en klassisk Mountain Dew. Dette gjør en av rollene: "æresgjester fra Europa", glad:

Hva er vel bedre en poteter og lever i pose og masse olje på fingrene? jeg kommer ikke på noe.

Etter en lang dag som startet kl 05.00 har endelig faren akseptert de mangfoldige gaver fra denne mannen og det er påtide å begi seg ut på en 4 timers lang tur tilbake til storbyen Kampala.

Mens vi venter på at gjestene skal komme til bussen treffer jeg på en gjeng med gutter på 12-15 år. Jeg slår ann noen fine setninger på luganda og får deres fulle oppmerksomhet og beundring. Kan du luganda? ja såklart. Hvor er du fra? Norge. Jeg er andrew og vil bli advokat, han er samuel og vil bli lege han her er 15 jeg er 12. osv... Kan du danse?Ja klart jeg kan. Vet dere hva breakdance er? er det sånn?Viser meg noen imponerende moves som ligner electric boogie stil. Ikke helt... se her: Jeg viser de noe toprock til store smil og store øyne. Kan dere gjøre som meg? Jeg viser dem sixstep, de prøver seg og syns det er helt fantastisk. Hva med denne freezen? et nytt forsøk. Det var hyggelig å møte dere, men nå må jeg dra.

Når jeg sitter på bussen dukker det plutselig opp en haug med armer i vinduet mitt:

Roser, rappet fra pynten til bryllupssermonien. Det er tanken som teller. Dagen min er hvertfall reddet!

Hva enn du har sett noen gi til kona si, slår det ikke dette:

2009-11-25T17:33:00.005+03:00

På veien dit, har du ikke en geit i nabosetet og du kjører nok ikke forbi Nilen,

Og du kjører nok ikke i dette,

Sammen med en like glad gjeng med studenter som dette,

Som gjør mye av dette,

Det gjør jeg.

Bli en disippel

2009-11-19T16:31:00.002+03:00

Bible and Life beskriver den siste uka vår. Jeg kan med sikkerhet si at å lære bort, er den beste måten å lære på! Hvorfor? Fordi man lærer dobbelt så mye. Man får kunnskaper om det man lærer bort og man får trening i å lære det bort. Som smågruppeleder på bible and Life konferansen i Lira ble jeg kastet ut i min første bibelgruppe som leder. Heldigvis fikk vi gå igjennom en rask-versjon av programmet på forhånd på én dag.

6 timer på RETT vei. Snack

En disippel:

Setter Gud høyere enn sitt eget liv

Studerer Guds ord

Bærer frukt

Elsker hverandre og andre

Disse er tatt fra 4 bibelvers i Markus og Johannes der Jesus snakker om disipler.

Til deg som sliter med troen, til deg som er kristen men som ikke ser noe videre til det, til deg som føler at Gud er fjern: Nøkkelen er å bruke tid på å studere bibelen. Hver dag. Ja, bibelen kan brukes til å si noe direkte til deg og direkte inn i ditt liv, men først og fremst er den kilden til alt vi kan lære om hvem Jesus var og hva han gjorde. Ved å studere ordet blir dette mye mer virkelig og mindre fjernt!

Vær som mannen som bygde huset sitt på fjell!

Over til meg:
FOCUS Uganda arbeider nettopp med dette, Vennskaps evangelisering og disippelgjøring. Investering i studenter for å lære dem å lære videre. Jeg føler at jeg er blitt kastet inn på toppen av denne lederskapspyramiden, og lærer mer enn noen!

Funfact: Jeg tok omtrent 100 bilder med forskjellige studenter og føler meg som den A-kjendisen.

Andeledes, ikke teit!

2009-11-09T15:31:00.004+03:00

Først vil jeg bare gi en kort dedikasjon til Kvitsund og legge ut noen bilder som får meg til å smile, le, gråte og være evig takknemmelig.

Kvitsundinger: En gjeng med særinger som nyter livet på kreative måter!
Gode venner som man vil ta vare på!

Gode minner!

Og sist men ikke minst en innmari god gjeng!

Denne bloggen er en del av info-arbeidet jeg driver for hald for å informere menneskene jeg kjenner om hva vi lærer, forstår og opplever. Noen vil kanskje si at å dedikere ett innlegg til Kvitsund blir å leve i fortiden og å misforstå poenget med blogging fra Afrika. Det er det så absolutt ikke! Det sier noe om livet mitt nå, I vakre Afrika. Jeg tror jeg rett og slett er på vei inn i et mildt kultursjokk og savner det vanlige og kjente. I tillegg har jeg innmari lyst til å få sagt hvor høyt jeg verdsetter Kvitsund tiden og dere kvitsundfolk!

Jeg vil beskrive et kultursjokk som: Det tidspunktet man ikke lenger trekker på skuldrene og smilebåndet av de små irriterende forskjellene, men innser at man faktisk skal leve med det resten av oppholdet og man er lei av å skylde på kulturforskjeller for alt som er ”teit”.

Man kan ikke unngå det, men man kan velge å fokusere på det man har oppnådd, forstått og lært og sjarmen i det hele og ikke la det ødelegge for seg. Jeg tror vi i Ugg er ganske flinke på å minne hverandre på å ikke fokusere på det negative.

Savn. I et kultursjokk er kanskje ikke savn er veldig positiv faktor, men personlig ser ikke jeg på savn nødvendigvis som negativt. Savn er godt og det betyr at man har noe bra, noen man er glad i, har opplevd noe godt tidligere som er et godt minne og som har hatt betydning for den man er. Bare ikke lev i savnet og tro at det du hadde var bedre, det er som oftest usammenlignbart. Tenk om man ikke hadde hatt mulighet til å savne!

Til slutt: Bilder av vakre Afrika og det vi driver med.

Den uredde hanen vi har til nabo.

Klar for gudstjeneste

Focus Staff på veggen på kontoret vårt som vi deler med Cindy og John Norton, de eldste, vise.

Kontoret som også består av endel kontainere som er klasserom, bokhandel og kontorer.
Snapshot av livene våre i Kampala, Trafikk, Taxi, Boda-boda og mange mennesker som roper muzungo.

En afrikansk vei

2009-11-05T10:22:00.002+03:00

November er godt i gang. Vi har vaert her i over en maaned allerede. Jeg som trodde jeg var tidlig ute med to ferdige bokrapporter og nesten ferdig disposisjon til oppgave, tok feil. Tiden raser av gaarde og snart er det infield og jul. Alle vet at julen begynner i November, minst.

I gaar natt hadde jeg en droem rundt kl 3. Jeg droemte at jeg snakka luganda paa gata i naerheten av kontoret til FOCUS. Jeg klarte ikke aa utrykke meg og kjente en stor frustrasjon og irritasjon. Etterhvert forsto jeg i droemmen at det ikke var pga lugandaen jeg var rustrert men fordi jeg kanskje var uvel. jeg laa en stund aa tenke paa hvor utrolig irriterende det var og hvor lite lyst jeg hadde til aa vaere uvel, dette var en av de droemmene der man ikke vet helt naar man ikke droemmer lenger. Etter en stund med fornekting av uvelhet gikk det ikke mer. Endelig fikk jeg min reiseoppkastrunde. Utpaa formiddagen ble jeg sendt til klinikk for aa sjekke at det ikke var malaria, men det var det altsaa ikke, heldigvis. Saann ellers er alt ok. Det var faktisk paa tide med en ferie.

Jeg liker meg bedre og bedre, og det er rart at det bare er 5 maaneder igjen.
Bildet ovenfor er helt tilfeldig av en afrikansk vei, og et produkt av at jeg har daarlig samvittighet fordi jeg ikke faar lagt ut noen av mine egne bilder. Jeg har vaert litt forsiktig med aa ta saa mye naa i starten, em har da endel! saa snart nettet paa kontoret kommer tilbake skal det bli andre boller..!

Didas

2009-10-27T17:29:00.002+03:00

Jeg er desverre litt dårlig på dette med å kombinere tekst og bilder. Planlegger jeg å legge ut bilder har jeg ikke noe å skrive og når jeg vil skrive har jeg ikke bilder. Men de kommer!

Noe som har vært en veldignelse for meg og Marie de siste dagene har værty å bli kjent med Heidi. Ei amerikansk dame med futt i! Hun er 32 år, ungdommelig og har tenkt å bosette seg i Uganda. Utrolig flink til å få kontakt med folk og som kan utrolig mye og har erfaring fra tidligere år i Uganda. Hun har blitt et forbilde for meg, og bare ved å være med på boda turer rundt i byen får man lyst til å snakke med alle og enhver på Luganda. Alle har sine historier og alle bryter ut i latter og store varme smil når vi sier: jebale ko bo se bo(greetings) eller bukama je ba si we(praise God). For tiden pleier jeg å introdusere meg med mitt ugandiske navn: Erinja lianga Melena, naje, njangala ko npita Nakimuli(Mitt navn er Melena, men jeg vil kalles Nakimuli) Gjør dette med et halvlurt smil om munnen og du får deg venner på 1-2-3.

Min venn Didas(Når ugandere sier venn, har man mest sannsynlig møtt hverandre én gang), boda-boda sjoføren (motorsykkeltaxi), er et eksempel på et liv som rimelig fattig i en farlig verden. Heidi fortalte oss om hvordan han hadde blitt angrepet av en passasjer. Med noe kjemikalier på et tørkle ble han dopet ned og robbet. Sykkelen han kjørte var ikke hans og eieren trodde såklart ikke på historien, han må bet. 3 mill shilling(ca 10 000 kr) noe som er ufattelig mye. Jeg fatter nesten ikke at han tør å tilbake på den sykkelen, men han må det.
Etter kaffen med Heidi tok vi boda til Makerere university for å bli med på fellowship. Jeg satt på med Didas og smilet hans da jeg sa, jebale ko se bo, webale jnå(tusen takk) og spurte om contacts for å ringe han hvis jeg trengte boda fra makerere var uslåelig. Det er virkelig noe for seg selv å møte slike, og Kampala er stappfull av dem.

På en annen side må vi være forsiktige og ta forhåndsregler, selv om folk er kan være hyggelige er det mange skurker ute og går. Og det er ikke til å legge sjul på at hvite er rike og har penger og nok desverre er et mål for robbery. To ting jeg har lært: 1. Vær fornuftig 2. Ikke tro at alle er ute etter å robbe deg.

Dedikasjon: Til Eivind

2009-10-23T13:32:00.002+03:00

Intro

Tiden, den raser av gårde. Mye har gått opp for oss. Nå, til noe bare for gøy:

Jeg vil fortelle historien om Eivind.

Kapittel 1

Eivind, er en av våre nye venner. Vi vet ikke helt hva han egentlig heter, så jeg kaller han Eivind for enkelhets skyld. Vi vet ikke helt hvor gammel han er heller, han vet det nok ikke selv. Eivind bor rett ved siden av der vi bor og går ikke på skole og har ingen utdanning. han er veldig fattig. Han er dårlig i Engelsk også så det er litt vanskelig å finne ut helt hva det er han driver med og åssen han lever. Det er ikke så sjeldent at jeg hører at han kommer forbi der vi bor. Han er ganske renslig til å være så fattig, men her heller er jeg ikke helt sikker på hvor god hygienen egentlig er, men han er ikke så mye syk, så det fungerer vel. Jeg tror han har noe familie men jeg vet ikke om de lever enda, eller i så fall hvor. han snakker ikke så mye om dem. han er ganske stille og tankefull. Jeg tror egentig ikke jeg ønsker å møte familien uansett.

Jeg tror han har noen andre kompiser, for det er noen ganger han drar bort på dagene, men han pleier ikke å komme tilbake så sent. For å være helt ærlig så liker jeg ikke Eivind så veldig godt til tross for at vi ikke egentlig kjenner han så godt. Han er litt innpåsliten...men vi er jo muzungoer så.

Kapittel 2

Du føler kanskje du kjenner Eivind nå? Du vet kanskje hva som trengs å gjøres for ham og hva han trenger? Kanskje du til og med syns litt synd på han? Dumme Malene, tenker du, som ikke liker han noe særlig. Denne historien er ikke for å faktisk sammenligne noen med Eivind, den er for å forstå hvordan vi har så lett for å tenke. Vi vet best, før vi egentlig vet noen ting.

Kapittel 3

En dag kom Eivind hjem, Ja, han bor faktisk i det samme huset som vi gjør, ikke så langt i fra sengene våre. Han har rommet sitt i noen kasser som står i det ene hjørnet. Jeg skulle legge meg som vanlig, og skvetter som vanlig til av at han kommer tilbake og rasler i kassene. Da jeg våknet neste morgen tror du jammen meg ikke at Eivind hadde bæsjet på kommoden min. Hvordan han kom seg opp dit er meg fremdeles et mysterium. Det at Sarah og Dorcas påstår at rotter kan hoppe og klatre oppover vegger er ikke akkurat til hjelp i en ellers uvanlig hverdag.

Lange avstander

2009-10-19T09:42:00.000+03:00

De hvite heltene:

Hvite er rike, de er ikke minst smarte! De har liksom virkelig forstått hva som skal til for å ha det godt her i livet. De kan det med business. De er rett og slett for smarte og gode i det meste til å tenke på å havne på gata. Afrikanere, de har ikke skjønt det og får det ikke til, de bare banker og raner hverandre. Det er det som gjør forskjellen, eller?

Man får virkelig kjenne på det. Å være hvit, å være muzungo. Jeg visste jo det før jeg kom, men jeg trodde vi var spennende og litt dumme i folks øyne. Etter hvert skjønner vi at realiteten er at vi helt ufortjent får tildelt statusen beskrevet ovenfor. At folk ønsker penger av oss er en ting, det er jo ikke tvil om at omstendighetene tatt i betraktning er vi rike, men det at vi nesten blir idolisert gjør oss utilpass til tider. En søt jente på kanskje 14år gav oss en papirbit med ønske om å bli brevvenn med oss på taxien her om dagen. Vi tok følge med en skolejente ned til huset vårt, folk på veien ropte etter henne; Wow du går med muzungoer! En annen nabojente hadde spurt verten vår så pent om ikke de kunne skaffe henne en muzungovenn! Ja vi har penger, fra mamma og pappa og lånekassen. Nei vi er ikke spesielt smarte, vi har bare fått gratis utdanning som vi driter litt i til tider. Vi har ikke engang forstått hvordan det er å ikke ha det godt her i livet. Business trenger vi omtrent ikke tenke på. De afrikanske gatebarna, de har skjønt det; at de er nødt til å skaffe seg penger for å i det hele tatt få sove om natten og overleve det. For ikke å snakke om å få seg mat. Og de får det til ved å stjele noen ganger for de har ingen andre muligheter.

Vi er bare født på forskjellig kontinent!

Avstanden til Norge er lang, men avstanden mellom å vite om hvordan det er her det og å forstå og å virkelig kjenne det på kroppen er lengre.

Heldigvis får vi tid til å snakke sammen om disse erfaringene så vi får satt ord på hvordan det er. Takk til alle sammen!

2009-10-12T16:15:00.000+03:00

Noen av gutta som arbeider på Focus

Innleide modeller til temaet: Muzungo-jakt

Huset vi bor i, Dorcas på 2, datteren til Dorcas og en bil som vi ikke bruker.

Utsikten til "jungelen" der vi bor!

Svigersøsteren til dorcus som vi bor hos, sarah og hennes to barn Melony på 1 og Milka på 3.

2009-10-09T14:26:00.000+03:00

Mye har skjedd siden sist! Meg og Marie har omsider fått flyttet inn hos vertsfamilien der vi sover i en garasje, som er like god som noe rom. Familien består av ei som arbeider på Focus, hennes datter på 2, hennes bror’s kone og hennes to døtre på 3 og 1 år samt hushjelpen. Kvinnedominans i dette hus for å si det mildt!

Da vi kom, skal jeg innrømme at jeg, mot min vilje, ble ganske skuffet over dusj og bad mulighetene. Vi varmer opp vann for å vaske oss og det er ikke skikkelig dusj. Men etter å ha gjort dette african-way et par ganger syns jeg det funker helt fint. Når man bare gjør noe som er annerledes men som funker flere ganger så begynner man å syntes at det er helt greit. Det er min erfaring med flere opplevelser her. Som f.eks taxi systemet: Det minner om et messed-up buss system der man ikke vet hvor stoppene er, man plukker folk opp litt random, betaler en sånn ca summ en eller annen gang i løpet av turen. Det pluss at å kjenne seg igjen i byen var plent umulig var ingen god kombinasjon. Da jeg først kom til Kampala føltes det ganske håpløst ut, men etter bare en uke føler jeg allerede at det er overkommelig og kjenner meg igjen steder, kan stedsnavn og kan bruke taxier. Med denne erfaringen ser jeg for meg at jeg kommer til å like disse 6 månedene veldig godt, selv om jeg har mine perioder med tvil med en gang jeg blir stilt ovenfor noe som ”ikke er like bra” som Norge.

Vi kjenner allerede litt på frustrasjonen over hvordan ting fungerer rundt her og har nok mange ideer om hvordan det burde gjøres. Det gjelder mest små praktiske ting som dreier seg om organisering, men vi tar det med godt humør foreløpig, men jeg ser at det kan bli frustrerende når det er vi som skal ordne noe og ingenting blir organisert.

I dag brukte vi en time på å be for hverandre, for de forskjellige departmentene på kontoret. Mitt inntrykk er at Gud blir tatt med i mye større grad i alle små og store ting. Vi ber både mer konkret og større enn det jeg er vant til. Gud er så utrolig naturlig her, og jeg liker det selv om det er utenfor min ”comfort zone” . men jeg kjenner også at det kan være godt å ha noe bibelgrupper på norsk vis også.

papa sun en artist fra jamaica, har konserter i helga som vi på focus hjelper til med, de driver på oppe på en stadion på et universitet i skrivende stund. Nå sitter vi på en internetcafe i byen, og fant akkuratt ut at vi måtte få oss stempler for å kunne komme inn igjen på sportsgrounden uten å betale, så den er litt lei.

Håper internett på kontoret snart er back in business,

2009-10-03T11:32:00.000+03:00

Uganda... uganda, navnet klinger vakkert maa jeg si. Vakker kan man vel ikke akkuratt si at Kampala er, men sjarm og sjel det har den. Vi har vaert her i to dager snart og er fremdeles rimelig lost. Vi har enda ikke fatt kommet oss til dit vi skal bo og bor til i morgen paa et gjestehus. Det er helt overkommelig. Jeg maa si jeg foler meg ganske hjemme i denne type by. Hadde det vaert asiatere som tuslet rundt og litt kaldere i lufta hadde dette vaert mongolia, hvor jeg har tilbrunget et og et halvt av mine umgdomsaar. Det var skikkelig deilig aa faa h;re penge verdien(1kr er ca 300 uganda shilling) som var noe lignende mongolian tugruk, og det at en flaske vann koster ca 800 kjennes veldig logisk ut i mitt hode paa sett og vis. Jeg gleder meg virkelig til aa faktisk vaere bedre kjent baade med by og folk. Det er jo litt slitsomt med saa mange nye introduksjoner hver dag.

Ting ser positivt ut saa langt! Selv om jeg kanksje var litt demotivert etter en lang reise ble det bedre saa snart vi fikk sett byen i dagslys! Naa skal jeg manne meg opp til en tur paa universitetet vi skal tilbringe endel tid paa. Haaper det gaar saa det suser.

Vi blir forresten kalt auntie og uncle av barna som er paa focus sitt children programme. De er skikkelig sote. Jeg har dessverre ingen bilder aa legge ut enda. venter litt med aa suse rundt med cameraet og maa bruke pcen paa kontoret. Forbausende rask internett selv om elektrisiteten er litt ustabil!

Og så var sirkuset i gang...

2009-10-01T00:53:00.000+03:00

Jeg fler det ville være å forsømme mine plikter som informasjonsarbeider å la være å skrive på bloggen i dette øyeblikket som er slik en milepæl i mitt liv sålangt. Regnet høljer ned på takruta og det er jammen meg ikke så lite kjølig ute om dagen heller, selv om vi liker å tro at vinteren ikke står på dørkarmene. I morgen derimot blir det varmt, kanksje litt regn, det vet jeg ikke noe om. Jeg skal kjøre rundt i Kampalas gater og se liv og røre som aldri før. Jeg vet ikke om "vi" som i teamet har fått vite noe om hvor vi skal bo eller akkuratt hva vi skal gjøre der nede. I såfall har ikke jeg fått det med meg, som vanlig, så det blir jo spennende å se da.
FAQ:
Gleder du deg? Neeeio, sikkert, det blir sikkert helt konge. Det det tar vi når det kommer.
Hva skal du gjøre?Vet ikke, studenter og barn i slummen
Hvor lang tid tar turen?10 timer 14 hvis man regner med venting.
Er du ferdig pakket?Nei, blir nok ikke det heller.
Sånn ellers da? Sånn ellers er ikke 6 måneder så utrolig mye og vi kommer til å få det så kult at det kommer til å rase avgårde i en fei. sånn ellers får jeg nok noe mer interessant å skrive om snart. Og nå skal jeg sove meg noen få timers søvn før sirkuset er i gang.

Og som alltid: Slapp av, verden er ikke mer stor å skummel enn du gjør den til selv så lenge man ikke er iddiot.

Et kjapt innlegg

2009-09-26T15:57:00.000+03:00

I skrivende stund sitter jeg hjemme i go-stolen og ser tilbake på gårsdagens avskjeder og kjenner på at: Ja det kunne nok vært koselig, gøy, berikende og komfortabelt å sitte med latterkrampe/sove/spille kort/spise normal mat på hald. Resten av Hald-crewet hadde det vært meg en fornøyelse å kunne bruke der tid på, men livet går sin gang og det skal jammen meg være meg en fornøyelse å oppleve UGANDA om under en uke også! Jeg kjenner det kribler i magen med tanke på nye muligheter, den nye hverdagen vi kommer til å få og alle menneskene vi skal bli kjent med!

Den siste innspurten før et halvår med nye opplevelser blir den vanlige pakkerunden, men den får vente på seg til tirsdag/onsdag.

Da håper vi på at alt som omhandler reising går glatt!
Slapp av...

Ekte mennesker og kaffemaskiner...

2009-09-18T15:13:00.000+03:00

To uker til utreise. De fleste avskjeder er unnagjort og vi er proppet fulle med kunnskaper om lederskap, misjon, fattigdomsbekjempelse, interkulturell kommunikasjon og om oss selv! Er det en ting dette høstkurset har tvunget oss til, så er det å virkelig ta en dyp kikk inn i selg selv og selg selv i møte med andre mennesker både i sin egen og andres kultur. Alle linjene hadde et besøk til hovedkontoret til organisasjonene de er ute for forrige mandag. Vi på focus dro da til selve tigerstaden. Jeg for min del, likte å få møte de overordnede i NKSS(Laget) og å få se organisasjonen innenfra. Jeg har alltid sett for meg en "organisasjon" som noe diffust og stort som ingen helt vet hvor eller hva er. NKSS hadde derimot noen små fine kontorer, ekte mennesker i staben og kaffemaskin. Vi spiste en herlig lunch sammen med staben og jeg fikk inntrykk av et bra arbeidsmiljø i tillegg til at vi som utvekslingsstudenter følte oss inkludert i arbeidet fra "The inner core".

Etter en dag på kontoret tok vi oss en sightseeing runde i Oslo. Her er noen av elementene: Vaktskifte i Kongens garde, valgdag, en herlig spasertur ned Karl Johan, Fotografering på operaen, Pizza på peppes.

Jeg begynner smått på omstillingen til en ny hverdag og til å få nye bekjentskaper og venner. Den afrikanske kulturen har jeg sett utenfra på ferietur men å arbeide i den blir en ny erfaring!

Her er noen glimt av året så langt!

Interkulturellt samarbeid...

Volleyball turnering.

Hovedkontoret på holdbergsplass.

Focus på oprahuset

M, æ sa en liten grønn frosk engang...

2009-09-03T19:09:00.000+03:00

Regn! For oss nordmenn er det et vanlig fenomen å gå ut å leke i regnet, hvertfall for de av oss som tviholder på barndommens engasjement for små gleder! For de som kommer langveis fra er dette derimot noe av det mest absurde en kan tenke seg, "hvorfor all verden skal vi være ute når vi blir våte og det er kaldt?" De kommer nok til å få seg en lærepenge når den norske globaltoppvarmede vinteren slår til for fullt.

Slike små kulturelle forskjeller møter vi stadig på her på Hald og det blir som oftest mye latter i stua av det. I tillegg til latter, går kveldene med til mer eller mindre vakker gitarspilling, mer eller mindre vakker synging, bråkete ligrettospillere eller overivrigefantasispillere. Og jeg kan ofte medregne meg blandt dem. Med andre ord, mye liv og røre. Det er mulighet for å trekke seg litt tilbake og slappe av iblandt også om man skulle ønske det.

Det er mye spennende og kreativ undervisning, og noe av det beste vi har gjort til nå fant sted under to-dagers seminaret om problemer som kan oppstå når man driver med interkulturell kommunikasjon. Vi fikk spille kort på skolen og det er jo ikke barebare det! (les mer: http://www.joffeibolivia.blogspot.com/). Vi fikk også prøve oss på å samarbeide non-verbalt om et puslespill, noe som var til stor frustrasjon for de som var så heldige å se løsningen før de andre. Alle kom seg greit igjennom dagene uten for mye voldelige konflikter.

Vi fikk også litt tid til å forklar de internasjonale hva å være "harry" er, og tid for dem til å spørre oss om ting de ikke forsto seg på med norsk kultur. Er det positivt å være en viking? Hvorfor elsker alle nordmenn å spille kort, ikke vinne nødvendigvis, men spille? Hva kan vi ikke gjøre? (Mange av afrikanerne lider av en trang til å kalle oss tjukke, noe som er veldig positivt)

Det er mange tiltaksrike studenter her som ordner med filmkvelder, volleyballturneringen, bønnemøter, lovsangsmøter og språklæringskurs. Utrykk og steninger på andre språk blir slengt veggimellom og fører også til mye latter. I tillegg hører vi ofte "M! Æ! Sa en liten grønn frosk engang", eller "fader jakob" jome fra naborommet. For min egendel kan jeg nå litt kinesisk, portugisisk, spank, luganda og fransk. Hvertfall nok til å få noen til å le av hvor dårlig jeg er! Og det er nok for meg! foreløbig. Satser på å lære litt mer Luganda før jeg tar Afrika med storm!

Høstkurs på Hald

2009-08-25T12:27:00.000+03:00

jadda. Jeg har tenkt å skrive underveis om opplevelsene mine i uganda. Jeg reiser 1 oktober sammen med to andre av de norske studentene ved Hald. Nå sitter vi i en sal på Hald internasjonale senter i Mandal og skal snakke sammen og dele info vi har funnet om landet vi skal til. Høstkurset dreier seg for det meste om å forstå kulturforskjeller og bli forvberedt på hva vi kan komme til å oppleve når vi kommer ut til praksisstedene våre. Detta blir gøy!